Hørselstap kan skyldes mekanisk-konduktive forhold. Det vil si at lydbølgene blir forhindret i å nå fram til sansecellene i det indre øret. Årsaker til mekaniske hørselstap kan være misdannelser eller skader i det ytre øret eller mellomøret, eller sykdommer som påvirker lydoverføringen til det indre øret. Kronisk væskedannelse i mellomøret hos små barn er et eksempel, og denne tilstanden kan påvirke språkutviklingen. Mekaniske hørselstap kan ofte behandles kirurgisk.

De fleste med kronisk hørselshemning har det vi kaller sensorinevrogene hørselstap. I de fleste tilfellene skyldes et sensorinevrogent hørselstap at sanseceller i det indre øret eller i hørselsnerven opp til hjernestammen, er ødelagt. Ulike
sanseceller representerer ulike frekvensområder. Avhengig av hvor mange og hvilke sanseceller som er ødelagte, vil et skadet øre gi et lydbilde der noen frekvenser er hørbare, noen forvrenges og andre ikke er hørbare. Fordi sanseorganet er skadet, vil hørselsinntrykket innebære et forvrengt eller forvansket lydbilde. Støyskader, aldersbetinget hørselstap og de fleste arvelig betingede hørselstap er eksempler på sensorinevrogene hørselstap. En sensorinevrogen skade kan bare i en viss utstrekning avhjelpes med høreapparat, selv om høreapparater for mange er et uunnværlig hjelpemiddel.

Hørselshemmede – hørselshemning er fellesbetegnelser. Hørselshemning dekker alle grader og arter av hørselstap. Innenfor gruppen hørselshemmede skiller en mellom to hovedgrupper: Døve og tunghørte.

En tunghørt har et hørselstap av mer moderat karakter, mens en døv har et så høygradig hørselstap at dette hindrer kommunikasjon som er avhengig av hørsel alene, samt kontroll av egen stemme, i en gitt sosial sammenheng. Definisjonen er funksjonell. Man kan dermed fungere som tunghørt i enkelte situasjoner, for eksempel i kommunikasjon med ett til to mennesker, mens man fungerer som døv i en større sosial sammenheng. En person vil også kunne fungere som tunghørt i et stille rom, men som døv i et rom med mye bakgrunnsstøy eller dårlig akustikk. Betegnelsen døv brukes vanligvis om dem som bruker eller trenger tegnspråk for å kommunisere med sine omgivelser.

Uttrykket førspråklig døv betegner en person som har blitt døv før talespråket er utviklet, mens en døvblitt person har blitt døv etter å ha fått et talespråk.

En person er døvblind når han /hun har en alvorlig grad av kombinert syns- og hørselshemning. Noen døvblinde er helt døve og blinde, andre har både syns- og hørselsrester. Kombinasjonen av syns- og hørselstap reduserer gjensidig mulighetene for å utnytte eventuelle syns- og hørselsrester. Dette gjør at døvblinde ikke uten videre kan nyttiggjøre seg tiltak for synshemmede eller hørselshemmede. Døvblindhet må slik betraktes som en egen funksjonshemning.