Tinnitus

Tinnitus har i årtusener vært kjent av medisinere og andre som ”syngende”, ”snakkende” og ”hviskende” ører. Hippocrates relaterte tinnitus til ulike øresykdommer og ikke til et fenomen i seg selv, og først på 1700-tallet kan vi spore en forståelse av tinnitus som en lidelse som trenger behandling innenfor det audiologiske fagområdet. På tross av dette har tinnitus i århundrer hørt til de skjulte plager, mest fordi det ikke synes på en person at han har tinnitus, men også fordi tinnitus kommer til uttrykk på forskjellig vis hos forskjellige individer. En tredje viktig faktor er at tinnitus i medisinen har vært oppfattet bare som et symptom, først og fremst et symptom på hørselstap, og ikke et problem i seg selv. En fjerde vesentlig faktor synes å være at man trass i det som er gjort de siste årtier for å hjelpe tinnituspasienter, ikke har kommet til noe gjennombrudd behandlingsmessig.

Ordet tinnitus kommer av latinsk ”tinnire” som betyr ”å ringe” og er på engelsk definert som ”ringing” i ørene.

Definisjoner og klassifisering

Tinnitus kan defineres på forskjellige måter – fra pasientens ståsted og fra et etiologisk, fysiologisk og anatomisk ståsted. Den kanskje mest vanlige måte å definere begrepet på, er å si at det dreier seg om opplevelse av lyd som ikke skyldes noen ytre stimulering. Det er imidlertid aspekter ved forståelsen av tinnitus som gjør en klar definisjon vanskelig, og Davis og Rafaie (2000) skriver at det ennå er for tidlig å forsøke å skape alminnelig enighet om en klar definisjon av tinnitus.

Et problem en del med tinnitus opplever å ha, er hyperacusis - overfølsomhet overfor alle ytre lyder over en viss intensitet på grunn av en unormal styrkeoppfattelse. Arnesen og Engdahl (2001) beskriver ordet som ”abnorm ubehagsfølelse for lyd som ikke besværer friske individer”. Andersson (2000) kaller det ”ekstrem overfølsomhet for hverdagslyder”.

Et tredje begrep det er nødvendig å kjenne til for den som behandler tinnituspasienter, er fonofobi, som Tyler (2000) definerer som frykt for visse lyder. Ifølge Andersson (2000) kalles hyperacusis iblant ”fonofobi”, en tanke som også kommer fram hos Arnesen og Engdahl (2001). Sheldrake (2000) definerer fonofobi som fysisk ubehag overfor visse lyder uten relasjon til lydstyrke og med normal toleranse overfor andre lyder og skiller det klart fra hyperacusis. Ifølge Sheldrake involverer sterke fobiske reaksjoner trolig det limbiske og det autonome nervesystem og ledsages av urokkelige oppfatninger om lyd og skade. Fenomenet er ikke knyttet til hørselstap. En del pasienter med tinnitus har også fonofobiske reaksjoner knyttet til visse lyder.

Beslektede begreper er recruitment og distorsjon (forvrengning), som ikke vil bli drøftet her. Anari og medarbeidere (1999) nevner at overømfintlighet er en ”sekkediagnose” som omfatter så vel hyperacusis, recruitment, distorsjon, fonofobi som psykiatriske tilstander. Etter vår mening vil det være riktig å skille klart mellom recruitment, en abnorm økning i hørestyrke (loudness) med økende lydintensitet, og hyperacusis, som dreier seg om overfølsomhet for vanlige, det vil si også svake, lyder. Fonofobi vil for oss dreie seg om overømfintlighet for visse lyder.

I kontakten med tinnituspasienter vil det være viktig å skille mellom disse begrepene og å være klar over at enkelte pasienter som har tinnitus, også kan ha hyperacusis og/eller fonofobi, som vil kunne representere tilleggsproblemer.

Flere øresykdommer kan gi tinnitus, vedvarende eller i perioder. En sykdom som medfører vedvarende tinnitus, er Ménières sykdom. Sykdommen har utspring i det indre øre og gir periodevise anfall med gyratorisk vertigo (karusellsvimmelhet), hørselstap, tinnitus og trykk- eller dottfornemmelser i øret.

I deler av litteraturen angis tinnituslidelsens varighet eller forløp ved hjelp av begrepene akutt, subakutt og kronisk tinnitus. Det er vanlig å angi at akuttfasen varer i tre måneder, at subakutt fase utgjør resten av det første året, samt at tinnitus som har vart mer enn et år skal betegnes som kronisk. Det finnes imidlertid dem som opererer med kortere faser.

Denne klassifiseringen er kontroversiell fordi den kan gi et feilaktig inntrykk av at tinnitus som hovedregel utvikler seg til en kronisk tilstand i løpet av en spesifisert tidsramme. De nevnte begrepene kan også forstås dit hen at medisinske, tekniske og psykososiale tiltak bør bestemmes ut fra hvor lenge den tinnitusrammede har hatt tinnitus. Dette er ikke underbygget av empiri eller verifiserte vitenskapelige teorier.

Tvert i mot viser erfaringer at forløp, plagegrad og behandlingseffekt er høyst individuelle størrelser. Tid er likevel en faktor. Jo raskere man kommer til behandling, jo bedre er prognosen. Den nevrofysiologiske modellen tilsier at veiledning/rådgivning (det som på engelsk kalles ”counseling”) kan gi spesielt god effekt like etter at tinnitus har oppstått eller forverret seg, men hvor lang tid denne ekstra fordelaktige behandlingsperioden varer, fremstår som høyst individuelt – og forbedringspotensialet blir ikke nødvendigvis svekket over tid.

Stephens og Hetu (1991) konsentrerte seg om hva pasienten kan klare og om hans livskvalitet. De holdt seg til WHOs sykdomsklassifikasjon (1980) og delte tinnitus inn etter funksjonssvikt på organnivå (”impairment”), skavank/lyte på personnivå (”disability”) og handikap (”handicap”), den samfunnsmessige virkning av funksjonshemningen, for å klassifisere tinnitus. ”Funksjonssvikt” er den fysiologiske/psykologiske defekt som er målbar i klinikken eller i laboratoriet (tinnitusstyrke eller ”loudness”, tinnitusfrekvens og hørselssensitivitet). ”Skavank” eller ”lyte” er virkningen av denne defekten i form av de hørselsproblemer pasienten erfarer i livet, mens ”handikap” beskriver de ikke-auditive virkninger av den skavank eller det lyte man har (ergrelse eller irritasjon, anstrengelser for å overvinne sosial tilbaketrekning, og yrkesmessige virkninger).

Hørselssystemet

Vår forståelse av det indre øre og de sentrale hørselsbaner har endret seg enormt de siste tiårene. To viktige gjennombrudd har snudd opp ned på vår forståelse av cochlea. Det første var Kemps (1978) oppdagelse av otoakustiske emisjoner som ga sterke bevis for at det eksisterer en aktiv forsterker i cochlea. Det andre var Brownells (1983) oppdagelse av ytre hårcellers bevegelighet, som var et sterk fysiologisk grunnlag for den aktive prosessen i cochlea.

Det er fremfor alt George V. Bekesy som har lagt grunnlaget for vår oppfatning av det indre ørets funksjon. Studier, ikke minst de siste 30 årene, har vist en dårlig sammenheng mellom nervetrådenes frekvensselektivitet og linearitet og Bekesys målinger av basilarmembranens svingninger. Denne forskningen har ikke minst ”gitt” oss det ulineære øre, der en ser at funksjonen til de indre og ytre hårceller skiller seg klart på flere måter. Blant annet er mesteparten av nervetrådene til de indre hårceller afferente mens mesteparten av nervetrådene til de ytre hårcellene efferente. Det vil si at de indre hårcellene sender signaler til hjernen etter lydpåvirkning, mens de ytre hårcellene mottar signaler fra hjernen. Hjernen kan på denne måten kontrollere, det vil si forsterke og hemme, de ytre hårcellenes aktivitet. De indre hårcellene fungerer som en omformer fra mekaniske svingninger i basilarmembranen til elektrisk nerveaktivitet, mens de ytre hårcellene fungerer som en motor som aktivt tilfører energi til svingningene i basilarmembranen.

I et øre med en cochleær hørselsnedsettelse, vil et ubalansert bortfall av ytre og indre hårceller føre til nedsatt følsomhet, overfølsomhet for sterke lyder og tinnitus. Enhver ubalanse i dette reguleringssystemet av omformer og motor kan gi oss tinnitus. De sentrale hørselsbanene er tradisjonelt blitt oppfattet som et rigid system som mottar signal (input) fra en rekke cochleære filtre. Når en del av cochlea blir skadet eller ødelagt, reduseres eller forsvinner inngangssignalet til området til en spesifikk frekvens i det sentrale auditive system.

Hvordan responderer det sentrale auditive system på tap av perifere inngangssignaler? I områder med hørselstap, hvor hørselstapet reduserer kraftig inngangen av nerveimpulser til de sentrale hørselsbanene, har pasientene en abnorm rask vekst i styrkefunksjonen, og i noen tilfeller en manglende evne til å tåle lyder som presenteres over høreterskelen. Den abnormt raske veksten i styrkefunksjonen som vi ser ved sensorinevrogene hørselstap (både cochleære og retrocochleære hørselstap), tyder på at de sentrale hørselsbaner kan kompensere for tap av inngangssignaler perifert fra ved å øke forsterkningen i systemet. Disse kompensatoriske endringer kan gi opphav til mønstre av spontan nerveaktivitet, som igjen kan resultere i ”subjektiv” tinnitus.

Nevrofysiologisk forståelse av tinnitus

I 1980-årene skapte flere observasjoner tvil om at mekanismene for plagsom tinnitus bare var knyttet til hørselsbanene. Studium av kliniske data og forskningsdata tydet på at andre systemer i hjernen er involvert ved tinnitus. På dette grunnlag ble det framsatt en ”nevrofysiologisk modell for tinnitus” (Jastreboff, 1990). En fant at det ikke eller i liten grad så ut til å være sammenheng mellom den psykoakustiske (”opplevde”) beskrivelsen av tinnitus og alvorlighetsgraden av tinnituslidelsen, og at den heller ikke fortalte noe om muligheten for å bli bedre. Det fikk en til å tenke at hørselsbanene (cochlea, hørselsnerven og nervebanene oppover til hjernebarken) ikke var den dominerende faktor ved plagsom tinnitus. Med andre ord måtte andre deler av hjernen inkluderes hvis en skulle kunne forstå når og hvordan tinnitus skapte lidelse.

Når en lyd presenteres for første gang, omformes lyden i cochlea og spores i hjernestrukturer ”nedenfor” (under) hjernebarken; derfra aktiveres hjernebarken, hvoretter lyden oppfattes og vurderes. Lydens mønster sammenlignes med mønstre som er lagret i hukommelsen og vurderes som enten nøytralt, positivt eller negativt. Som et nytt signal gir lyden opphav til en lett aktivering av det limbiske system (senteret for følelser) og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystem.

Dersom lyden oppfattes som nøytral og ikke bærer med seg noen betydningsfull informasjon (for eksempel lyden av kjøleskapet i huset), vil en gjentatt presentasjon av lyden ikke aktivere det limbiske system eller det autonome nervesystem. Den vil ikke tiltrekke seg vår oppmerksomhet, og vi vil ikke være klar over lydens tilstedeværelse, med mindre vi bevist bestemmer oss for å lytte etter den. Signalet er blitt habituert. Det forholder seg annerledes med lyder som blir oppfattet som skremmende, ukjente eller forvirrende. Her vil tolkningen kunne innebære at det skapes følelser av frykt eller irritasjon eller til og med sinne, følelser som forteller at det limbiske system er involvert ved at det legger en ”følelses­merkelapp” på opplevelsen av lyden. Også det autonome nervesystem aktiveres i mange tilfeller, ettersom en forstår på pasientens reaksjon på visse lyder at de skaper de samme flukt-/frykt-/kampreaksjoner (med økt puls, muskelspenninger og så videre) som en ser i andre stressende livssituasjoner. Dette mønsteret av reaksjoner vil også kunne ses i forbindelse med tinnituslyder. Reaksjonene på lyden vil ifølge teorien kunne tjene som en negativ forsterkning, og den gjentatte presentasjon av signalet (tinnituslyden) vil kunne medføre en selvforsterkning av reaksjonene.

I moderne tinnitusbehandling er det sentralt å bidra til en avlæring av slike følelsesmessige og kroppslige, betingede reaksjoner. En slik avlæring kalles habituering av reaksjon (på tinnitus). Lykkes denne avlæringen, vil pasienten i mindre grad enn tidligere være oppmerksom på sin tinnituslyd; han vil oftere kunne glemme den og i større grad kunne utføre daglige aktiviteter uten å bli distrahert. Det vil kunne gi pasienten en større ro og bedre hvile, noe som i mange tilfeller ser ut til å hindre de variasjoner i styrken på lyden som stress, søvnløshet og andre belastninger tidligere har pleid å føre til.

Et annet prinsipp som står sentralt i moderne tinnitusbehandling er prinsippet om habituering av persepsjon: at man ikke lenger merker tinnituslyden. En benytter seg da av den egenskap ved vårt hørselssystem som gjør at vi har evne til å undertrykke eksempelvis bakgrunnsstøy. Denne undertrykkingen foregår både i sanseorganet og i sentralnervesystemet. Nevrofysiologisk beskrives dette som funksjonelle subcorticale filtre og uttrykker hjernens evne til - på det underbevisste plan - å filtrere bort uvesentlig informasjon. Moderne nevrofysiologisk forskning har avdekket at nervesystemet på dette feltet har en forbausende stor evne til å endre seg etter behov; det er tale om en funksjonell plastisitet. Det betyr i praksis at hva som i nervefiltrene undertrykkes og dermed hindres fra å nå hjernebarken, endres i henhold til behov. Hjernesentret for følelser (det limbiske system) og det ikke-viljestyrte nervesystem spiller med i dette sammensatte system og bidrar til hvordan nervefiltrene endres. Tidligere erfaringer i livet spiller også inn. En ser at nervesystemet i den grad er plastisk (i dynamisk endring og påvirkelig) at vår forståelse av tinnitus og vår bevisste kunnskap om den vil kunne påvirke hvordan vi også på det ubevisste plan reagerer på tinnitus.

Følgeproblemer

Det er viktig å skille mellom tinnitus-lyd (tinnitussignalet) og tinnitus-plager. Det er, som beskrevet ovenfor, ingen entydig sammenheng mellom lydstyrke og plagegrad.

Et betydelig antall tinnitusrammede får medisinske og psykososiale tilleggsproblemer. Disse symptomene, som en også ser hos en del pasienter med kronisk smerte, oppfattes av tinnitusforskere som følger av tinnitus. Slike følgeplager kan være selvforsterkende og lede inn i en ond sirkel.

Vanlige følgeplager er

- søvnproblemer

- konsentrasjonsvansker

- nedsatt hukommelse

- forskjellige grader av nedstemthet/depresjon, uro, angst

- forskjellige stressymptomer, som hodepine, muskelspenninger, muskelsmerter

- irritabilitet / lav toleranseterskel

Som konsekvens får mange tinnitusrammede redusert sosial og yrkesmessig yteevne. Dette påvirker forhold til venner og familie, gjør det vanskelig å utføre arbeidet, og kan lede til isolasjon og sosiale problemer. Uten behandling kan konsekvensen bli langtidssykmeldinger og uføretrygd.

Klinisk depresjon hos tinnituspasienter kan påvirke deres kognitive (som har med fornuftsbestemt og erfaringsbegrunnet erkjennelse å gjøre) bearbeiding, slik at de vil få lite utbytte av enkle distraksjonsteknikker. En nevropsykologisk undersøkelse om depresjon viser at pasienter med depresjon har svikt i selektiv oppmerksomhet, det vil si at deres evne til å holde oppmerksomhet på én stimulus mens de blokkerer eller undertrykker en annen, er nedsatt. Tinnituspasienter med klinisk depresjon kan derfor vise store kognitive vansker med å fjerne oppmerksomheten fra plagsom tinnitus og fokusere på noe annet i stedet.

Behandling basert på nevrofysiologisk forståelse

I 1993 presenterte Jastreboff og Hazell en ny tilnærming til tinnitusmestring, Tinnitus Retraining Therapy (TRT), som baserer seg på deres teoretiske, nevrofysiologiske modell for hvordan tinnitus blir en plage. Modellen bygger også på Hallams habitueringsmodell. Stikkordet her er tinnitusrelatert nerveaktivitet (TRA). Slik nerveaktivitet finnes hos alle mennesker og dyr, og er vanligvis et svakt signal. All hørsel kommer fra mønster av elektrisk aktivitet i nervenettverk i hørselsbanen. Når disse mønstrene produseres i det indre øret (cochlea), hører vi omgivelseslyder. Tinnitus hører vi når vi oppdager spontan aktivitet som er oppstått inne i hørselsbanene. Tinnitusplagen har således ikke nødvendigvis en direkte relasjon til hørselsorganet eller skader på dette. Det er således umulig å se om en person har tinnitus ved bare å se på vedkommendes audiogram. TRA kan imidlertid påvirkes av cochleær patologi enten via afferente eller efferente baner, og er relatert til elektrolyttbalansen i cochlea.

Imidlertid er det slik at dersom denne tinnitusrelaterte nerveaktiviteten skal bli en plage, må de svake signalene som TRA gir, bearbeides sentralt. Det er altså den sentrale bearbeidingen, og ikke selve tinnituslyden, som bestemmer om tinnitus skal bli en plage. Vi snakker her om elektrokjemiske reaksjoner i ulike deles av hjernen, reaksjoner som økt aktpågivenhet. Uttrykket ”det er hjernen vi hører med, ikke ørene”, passer godt her. Graden av plagsomhet og dens beståen avhenger av betinget reaksjon og kognitive faktorer, og ikke av tinnituslyden alene. Vi lærer opp hjernen til hvilke signaler som skal oppspores – hva vi skal høre. I den ”opplæringen” koples andre systemer i hjernen inn, for eksempel det som styrer følelsene, det limbiske system. En svak lyd, som tinnitus er, kan av den som er plaget av lyden oppleves om øredøvende sterk.

Hallam et al. (1984) og Hazell (1996) går i samme retning og betrakter tinnitus som en atypisk form for posttraumatisk stresstilstand. Personen får en endring i kroppens homeostase som fører til økt spenningsnivå og aktpågivenhet. Dette fører til økt fokusering på plagen, og lydopplevelsen forsterkes. Personen kommer så inn i en ond sirkel, hvor negative tanker og følelser etter hvert får en dominerende plass. Engstelse og anspenthet fører til overoppmerksomhet på lyden. Dette skaper irrasjonell frykt og behov for overlevelsesrefleks.

Den nevrofysiologiske behandlingsmodellen bygger på erfaring for at man kan fjerne eller redusere persepsjonen (oppfattelsen) av tinnituslyden, slik at signalet ikke lenger legges merke til. Derved fjernes eller reduseres også plagene. Dette skjer ved såkalt ”retraining” (omprogrammering) av nervenettverk i hjernen. Denne prosessen kalles også habituering. For å oppnå dette, bygger man behandlingen på tre hovedkomponenter:

1. Strukturert gjenopptrening under stikkordet ufarliggjøring, samt bryting av den onde sirkelen ved å påvirke automatiserte tankeprosesser for å slutte å fokusere på tinnitus. Første skritt på denne veien er at legen som stiller diagnosen forsikrer pasienten om at plagen ikke skyldes en alvorlig sykdom, og at det er mulig å bli kvitt plagen. Her er samtale og veiledning/rådgivning (det som på engelsk kalles ”counseling”) noe av det viktigste gjennom hele behandlingen. Pasienten skal ha tid til å lære seg en ny måte å tenke på. Dette er en prosess som ikke er gjort over natten, og behandlingen er da heller ingen ”quick fix”.

2. Avspenning

• Registrere og kontrollere spenning
• Autogen trening (konsentrasjonstrening for avspenning og psykisk
  kontroll)
• Anvende egne, skjulte ressurser

Mål:

• Å beherske stressituasjoner bedre
• Å få distraksjonsteknikker
• Å overføre effekten av fysisk avspenning til mental avspenning
• Å få tinnitus lengre bak i bevisstheten

3. Lydstimulering

• Lydstimulator (bredbåndet støy - sus)
• Høreapparat
• Annen lydpåvirkning (lydberikelse) for å bryte stillhet og redusere kontrast mellom stillhet og tinnitusoppfattelsen.

Lydstimulatoren skal ikke overdøve tinnitus, og således ikke virke som maskeringsapparat. Den skal brukes 24 timer i døgnet. Lydstimulatoren har – foruten å medvirke til habitueringsprosessen – også den hensikt å skulle virke som en slags ”demper” eller ”buffer” når en person kommer fra et lydkraftig miljø og inn i et stille rom. Lydstimulatoren skal da medføre at personens egen tinnitus blir mindre ”påtrengende”.

Den overordnede målsettingen med habitueringsterapien er å oppnå en ufarliggjøring og en tilvenning til tinnitussignalet som medfører at hjernen ikke lenger registrerer eller hører signalet. Det dreier seg om en kognitiv prosess under stikkordene læring og mestring.

Vi snakker her om to typer habituering:

• Habituering av reaksjon . Pasientens følelsesmessige reaksjon på tinnitus blir gradvis fjernet.
• Habituering av persepsjon. Oppfattelsen av tinnitus blokkeres via subcortical filtrering, som medfører at pasienten ikke lenger hører/plages av tinnitus. Man ønsker med dette å dempe tinnitusrelaterte nerveaktiviteter i
  • det limbiske system
  • det autonome nervesystemet
  • hørselssystemet

Gjennomgående stikkord i behandlingen er:

• Flytt tinnitus ut av fokus
• Lytt gjennom tinnitus over på noe annet
• Slutt å sjekke tinnituslyden

Denne avbetingingsprosessen – som altså er en læringsprosess – medfører at pasienten må begynne å tenke i nye baner, og det kan være en høy terskel etter kanskje mange år i fastlåst tankemønster omkring tinnitusplagen. Prosessen kan sammenlignes med det å få bort en gangvei som er gått opp over en gressplen. Man må slutte å gå på den, dersom man skal ha håp om at gresset skal gro opp igjen. Man må også gi denne læringsprosessen tid. Gresset vokser ikke opp igjen samme dag som man slutter å gå der.

Behandlingsopplegget er tverrfaglig. Den nevrofysiologiske behandlingsmodellen praktiseres noe ulikt på ulike steder i verden, avhengig av ressurser og erfaring. Det brukes også tre ulike betegnelser på behandlingsoppleggene: Tinnitus Retraining Therapy (TRT), Neurophysiological Based Management (nevrofysiologisk basert mestring - NBM) og Tinnitus Habituation Therapy (THT). Det er ingen prinsipiell forskjell i filosofien, innholdet og målsettingen mellom disse tre behandlingsoppleggene. Felles stikkord for alle tre er læring og mestring. Imidlertid skiller TRT seg noe ut ved at man der foretar en detaljert klassifisering av pasienten og foreskriver behandlingen i henhold til denne klassifiseringen. Dette er meget ressurskrevende.

Den nevrofysiologisk baserte mestringsmodellen har i løpet av de siste 10–15 år vært den gjeldende behandlingsformen flere steder i verden. Her i Norge begynte man å praktisere slik behandling i midten av 1990-årene. I løpet av 1997–1999 ble cirka 200 tinnituspasienter behandlet i et samarbeidsprosjekt mellom Briskeby kompetansesenter og Universitet i Oslo, Institutt for spesialpedagogikk, med økonomisk støtte fra stiftelsen Helse- og rehabilitering. En evaluering av behandlingsresultatene viser at for mer enn 70 % av pasientene i prosjektet var tinnitus etter behandlingsperioden ikke lenger noe dominerende tema i deres liv, det vil si at plagen var sterkt redusert eller helt borte. Lignende resultater av behandlingseffekt er vist av Sheldrake et al. (1999) og Jastreboff (2000).

En oppfølgingsundersøkelse ett år etter avsluttet behandling viser at den gode effekten er opprettholdt, og at en del har fått ytterligere økt bedringseffekt. Foreløpige tall fra en ny oppfølgingsundersøkelse 5 år etter avsluttet behandling indikerer at behandlingseffekten for de fleste har fortsatt å bedre seg eller vært stabil, men at noen av informantene har behov for det de selv etterlyser som en ”kort oppfølging med gjennomgang av prinsippene for nevrofysiologisk basert mestring”. Resultatene fra 5-år-etter-undersøkelsen bekrefter resultatene fra en studierapport av Jastreboff (2000) hvor man, i en

gruppe som er fulgt opp i 6 år etter behandling, ikke finner tilbakefall til tidligere plagegrad. Den norske undersøkelsen viser at behandlingen har en tilleggsgevinst i form av positiv effekt på pasientenes angst- og depresjonsnivå, noe som ikke lå i målsettingen med behandlingen. En kvalitativ studie med intervju av de som profitterte best på behandlingsopplegget kontra de som ikke hadde utbytte av behandlingen, viser at behovet for motivasjon for denne typen behandling - som krever egeninnsats fra pasienten - ikke passer for alle. Denne studien viser også at det er de som har hatt tinnitus i kortest tid som gjennomsnittlig profitterer best. Dette kan forklares med at dersom lyden er såpass ”ny” at sentralnervesystemet ikke har rukket å generere en automatisert tinnitusrespons, kan lyden forsvinne helt hvis den tinnitusrammede får riktig hjelp.

Hvor fort det dannes en automatisert tinnitusrespons er individuelt, og kan ikke tidfestes. Likevel er det en entydig konsekvens av den nevrofysiologiske modellen at en person som nettopp har fått tinnitus, eller nettopp har opplevd en forverring av eksisterende, bør slippe til for utredning og rådgivning så tidlig som mulig. Dette kan fjerne lyden fra bevisstheten før vedkommende har innlært en fast, nevrofysiologisk tinnitusreaksjon. Erfaringer gjort ved øre-nese-hals-avdelingen ved Sørlandet sykehus i Arendal (2003) bekrefter at det for det store flertallet av tinnituspasienter vil være riktig å konsentrere seg om rådgivning som støtter mestring. Imidlertid er det behov for mer forskning på området.

Behandling basert på kognitiv atferdsterapi

Kognitiv atferdsterapi er en anerkjent psykologisk behandlingsform som hittil har vært lite brukt i tinnitusbehandling i Norge. I likhet med behandling basert på nevrofysiologisk forståelse, behandles ikke den utløsende årsaken til tinnitus, men måten man reagerer på lyden. Terapeuten bruker et utvalg av konkrete teknikker for endring av tankefokus, noe som skal redusere tinnitusplagene.

Ovenstående er kopiert fra ”Behandlingstilbud for tinnitusrammede”, en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedirektoratet fra juni 2005, og bearbeidet lett. Rapporten i sin helhet kan lastes ned fra Internett. Adressen er: www.shdir.no/publikasjoner/rapporter/behandlingstilbud_for_tinnitusrammede_22310

Referanser

Anari, M., Axelsson, A., Eliasson, M., Magnusson, L. (1999). Hypersensitivity to sound questionnaire data, audiometry and classification. Scandinavian Audiology; 28:219–230.

Andersson, G. (2000): Tinnitus: Orsaker, teorier och behandlingsmöjligheter. Studentlitteratur.

Arnesen, A. R., Engdahl, B. (2001). Tinnitus: Årsaker, diagnose og behandling. Gyldendal Norsk Forlag.

Davis, A., Rafaie, A. E. (2000). Epidemiology of Tinnitus. In: Tyler, R. S. (ed.): Tinnitus Handbook, Singular Thomson Learning.

Hallam, R., Rachman, S., Hinchcliffe, R. (1984). Psychological aspects of tinnitus. In: Rachmen, S. (ed.), Contributions to medical psychology. Oxford: Pergamon Press; 3: 31–53.

Hausotter, 2004: W. Hausotter, “Neurologische und psychosomatische Aspekte bei der Begutachtung des Tinnitus”, Med Sach 100 (2004) no1, side 5–10.

Hazell, J. W. P. (1996). Support for a neurophysiological modell of tinnitus. In: J.A. Vernon & G. Reich (Eds.), Proceedings of the Fifth International Tinnitus Seminar, 1995; 51–57. Portland, OR: American Tinnitus Association.

Jastreboff, P. J. (1990). Phantom auditory perception (tinnitus): Mechanism of generation and perception. Neuroscience research: 8: 221–54.

Jastreboff, P. J. (2000). Tinnitus Habituation Therapy (THT) and Tinnitus Retraining Therapy (TRT). In: Tyler, R. S. (ed.), Tinnitus Handbook. Singular Thomson Learning.

Jastreboff, P. J., Hazell, J. W. P. (1993). A neurophysiological approach to tinnitus: clinical implications. British Journal of Audiology; 27: 7–17.

Jastreboff, P. J., Jastreboff, M. M., Sheldrake, J. B. (1996). Utilization of Loudness Discomfort Levels in the treatment of hyperacusis, tinnitus, and hearing loss. Association for Research in Otolaryngology; 19: 44.

Kaldo, V., Andersson, G. (2004). Kognitiv beteendeterapi vid tinnitus. Studentlitteratur.

Kemp, D. T. (1978). Stimulated acoustic emissions from within the human auditory system. J Acoustic Soc Am ; 64:1386-91.

Kolstad, C. (2003). Tinnitus Habituation Therapy. Hva kan være bestemmende for grad av effekt? Kan kjennskapen til dette forbedre praksis? Hovedoppgae, Institutt for spesialpedagogikk, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Kuk, F. K, Tyler, R. S., Russel, D, Jordan, H. (1990). The psychometric properties of a tinnitus handicap questionnaire. Ear Hear 11:434–42.

Stephans, D, Hetu, R. (1991). Impairment, disability and handicap. In: Audiology Towards a Consensus. Audiology 30: 185-200.