Presbyacusis, eller aldersbetinget hørselstap, er sensorinevrogene hørselstap som følger med høy alder. Aldersforandringene kan påvirke hele hørselssystemet fra mellomøret til de sentralt nivå i hjernebarken. Hovedkomponenten i presbyacusis synes å være av sentral karakter, noe som betyr at lydforsterkning gjennom for eksempel høreapparat bare gir liten bedring i evnen til å oppfatte talespråk.

De siste 20 - 25 årene har en begynt å definere døvblitte/sterkt tunghørtblitte som en egen gruppe med spesielt store problemer når det gjelder kommunikasjon, sosial situasjon, situasjonen i samfunnet og i forhold til arbeidsmarkedet. Behovet for rehabilitering er meget stort, og det er foreslått opprettet en sentral kompetanseenhet og regionale konsulenter.

Tinnitus, eller øresus, er uønsket, ukontrollerbar lyd som ikke skyldes lyder i den tinnitusrammedes omgivelser. Tinnitus er vanligvis et subjektivt symptom som bare oppfattes av den tinnitusrammede selv. Tinnitus i seg selv er ingen sykdom, men er et symptom på en tilstand som kan ha mange årsaker. Vanligst er det at tinnitus skyldes sykdom eller skade i det indre øret, for eksempel støyskade. I sjeldne tilfeller kan det være symptom på en alvorlig sykdom. Subjektiv tinnitus er oftest kombinert med et hørselstap, men kan også forekomme hos personer med normal hørsel. Noen effektiv behandling som fjerner tinnitus, finnes ikke i dag for flertallet av dem som er rammet. Likevel finnes det ulike former for behandling som kan reduserer plagene eller som kan hjelpe den tinnitusrammede til bedret livskvalitet.

Ménières sykdom karakteriseres av tre symptomer: Tinnitus, svimmelhetsanfall og hørselstap. Før svimmelhetsanfallene opptrer gjerne en periode med økt tinnitus og trykk i hodet, samtidig som hørselen blir forverret. Ofte oppleves sterkt ubehag ved sterke lyder. Svimmelheten kan vare i flere timer og kommer i anfall. Deretter kan det komme en periode med relativt god helse. Pasienten får etter hvert permanent nedsatt balansefunksjon og nedsatt hørsel, ofte kombinert med tinnitus. Tilstanden har ulikt forløp og alvorlighetsgrad. Vanligst er sykdommen ensidig, men den kan være dobbeltsidig.

Ushers syndrom er arvelig, og vil gi døvblindhet. Hørselshemningen er medfødt, og synstapet utvikler seg gradvis. Synstapet skyldes øyesykdommen retinitis pigmentosa, som fører til sykelige forandringer i øyebunnen.

Hos personer med Downs syndrom er nedsatt hørsel hyppig forekommende, og kan skyldes medfødte misdannelser i øregang, mellomøre og det indre øret, ofte kombinert med en kronisk infeksjonstendens. Mange med Downs syndrom har tendens til dannelse av rikelig hard ørevoks, noe som kan være årsak til nedsatt hørsel. Personer med Downs syndrom får tidligere aldersbetingede hørselstap, presbyacusis, enn andre. En antar at de har behov for lydforsterkning (høreapparater) ved passert 40 års alder. Ved utredning av mulig kognitiv forverring, bør alltid hørselsfunksjonen undersøkes.

Hørselshemmede med tilleggshandikap utgjør en gruppe med til dels store, individuelle behov for rehabilitering. Dette kan gjelde personer med psykiske lidelser, psykisk utviklingshemning, sykdommer i nervesystemet, muskel- og skjelettlidelser, hodeskader og kognitive funksjonshemninger. Det finnes flere medisinske syndromer hvor hørselsnedsettelse er en del av syndromet. Et eksempel er Mohr Tranebjergs syndrom, som gir en alvorlig, kompleks multifunksjonshemning inkludert døvblindhet.

Psykisk lidelse hos døve og tunghørte er både vanskelig å diagnostisere og behandle, fordi terapeutene ikke kjenner deres spesielle situasjon, og fordi terapeutene og pasientene - ved døvhet - ikke har et felles språk å kommunisere på. Psykologhjelp med tolk gir liten mening. For å kunne skille hørselshemningen fra tilleggshandikapet psykisk sykdom, må terapeuten kunne skille de psykiske problemene fra de sosiale problemene som hørselshemningen alene gir i en hørende verden. Blant døve og tunghørte vil det være mange som sliter med senvirkninger etter seksuelle overgrep. Faren er stor for feildiagnostisering. En kan ikke forvente at det lokale behandlingsapparatet skal kunne gi adekvat behandling uten selv å få støtte fra en spesialinstans.